Om stillhet

Et givende av liv kan sies å være en kvalitet iboende i stillheten; en sitrende forventing av noe.
I stilheten kan lyttingen finstemmes nok til det faktiske i øyeblikket av dette noe. Hvis dette noe er en form for smerte som ber en bønn om å bli hørt og møtt og anerkjent som det det faktisk er, kan det bli rommet og holdt som det det er, slik at de lydløse skrikende kan få sin aksept og bli takket for sin visdom, sin lære om det som tærer og om det som nærer.
Det som blir næret i det stille, og hedret i kontakten med det, trenger ikke noe annet. Bortenfor. Fraværende. Lengtende etter måte å være i verden på, som en tidløs engel som er i harmoni med alt som er, en kjærlig sang som er like umerkelig som den er tilstede. Når den ikke ble hørt, av mangel på Stilheten, gråt den, ble forvirret, angstfull, ble savnet av de som hadde instrumenter som var stemt nok til tonene kunne komme frem til andre lyttere som alltid lyttet med forventing når nye melodier ble skapt som takket stilheten som gjorde tilværelsen lydhør nok til at plutseligheten brøt opp en underliggende antakelsen om at stilheten ikke inneholdt noe som helst.  

Stilhetens i seg selv

Hva forteller stillhet, om meg selv? Og hvem jeg er?
Invitasjonen fra stillheten er å forstørre tilværelsens tilsynelatende repeterende flathet som f.eks. "å være seg selv".
Hva mener vi når vi sier f.eks.; "Han er seg selv nok", eller "Da kunne jeg være meg selv". Hvem eller hva var vi med når vi likte hvem vi ble i møtet med verden? Kan stilhetens 
forstørrelses glass belyse brukermanualen slik at vi kan komme oss bort fra autobiografien som "forteller oss" hvem vi er?  I flyten av Jeget, eller Selvet, blir Han borte, og hjertet banker rytmer i som åpner seg og mottar verden i sin mottakelse av seg selv, for seg selv, i seg selv. Denne mottakelsen masserer varsom det som er sentrum for sjelen som er vitne til utfoldelsen i ekte tid. Ekte tid, som ikke er den imperialistiske tidsenheten som vi er fanget i, som hersker over livene våre, men tiden som blir til et oss som i øyeblikk som er fylte som solmodne søte frukter og blir høstet akkurat når smaken av mening er så overhengende at både Jeget, Han og Hjertet tar imot, med mot det som blir gitt, i vissheten om at det, akkurat som utfoldet seg akkurat som det gjorde, kommer aldri til å oppstå igjen. Da alt faller til jorden der det kom fra og venter til våren hvisker vei og varsomt vekker opp slik at Selve frøet kan bli seg selv igjen. For en dag å bli likt av en munn som kjenner alle nyansene av de komplekse, ukompliserte historiene som frøet alltid har båret i seg, før det en dag delt med verdighet, på en ærbødig måte sammen med alle de andre fruktene som også var seg selv nok.  

Hva forteller stillhet meg om valg? De store livvalg, de små hverdagsvalg?

Overganger som kaller fra et sted som innser mer enn hva som virket helt opplagt i årevis. "En ny fase" som hadde et annet fokus, og dermed hadde store implikasjoner for hvordan, i den grad det var mulig, kunne hjelpe det svake mennesket å etablere det i sannhet, og gi lys til det som 
trivdes best alene i mørket. Hva ville det si å etablere et menneske i sannhet? Hadde en form for modning funnet sted som ikke hadde blitt sett i all ekstasen til intellektet? For alt det var i stand til å gripe så kunne det ikke begripe hjertets mykhet og dermed sårbarhet, som ledet vei inn til en annet type sannhet, som intellektet ikke kunne holde, og noen ganger ikke helt akseptere. Kvaliteten til intellektet kom best, og mest passe til uttrykk når hjertet hadde gitt, i all stilhet, blitt kjent og gitt plass til før intellektas kraft kunne bli satt lyd til på en måte som, startet i hjertet, og åpnet opp for en dypere sannhet som rommet mer en intellektets bedømmende "sannhet" som alltid viste seg som skarpere, hardere, og kaldere enn hva som var nødvendig i møte med verden. Det snakket til det paradigmet som vesten var bygget på. Han, hadde jo, i retrospekt, aldri funnet Selvet der ute blant alle de lysende, skinnende, og glatte innpakningene som var nøye stilt opp i kraftig belysning som snakket til fantasier om en eksternalisert virkelighet helt fri for hjertets stille språk. Det var døde ting der, som hjertets sannhet, en gang hadde plutselig hvisket; "Kjøpesenteret er der sjelen går for å dø". Minner av bilder oppstod var ikke like bedømmende som dette utsagnet tilsa. Han hadde også blitt grepet av Selvet i disse sammenhengene. Det var lett å bedømme dette kritisk, alle disse tingene som ville ha Han, som han gav sin tilslutning til. Men når Han unnlot å gi sin tilslutning til dette, og satt han ned tempoet, satt seg ned, og kjente inn på hva som var under det lysende, glatte, ferdiggjorde. Han valgte radikalt å la forestillingene om en ting, roe seg nok til at andre aspekter av stedet kunne komme til synet.
De eldre menneskene kom og minnet han på tiden, barna 
minnet han på friheten, leken, viljen, uskyldigheten, sannhet og snakket dypt til Selvet, Hjetet og Sjelen. Når det var kjent nok kunne inteltektet bedømmende kritikk oppstå når andres topptunge toner gjorde de usyldige feil. Harde, kontrollerende, skjærende toner som hadde "solide" rammer nok til å ikke være lydhøre nok til å kjenne hva som lå bak ordene som prøvende ville ha kontakt med det hjertet som det lekende, trygge og vakre som kunne oppstå i små drypp når alt lå tilrette for det. Når piler hadde blitt skutt fra sannhetens engler og åpenet opp verden tilstrekklig til at små øyne blir lyst opp i undring og blir tatt imot med kjærlige blikk med smil og kontakten de begge trenger med alt, som går tvers gjennom alle begrepene, rammene og når inn til værens sannhet, sjelen, hjertet og lar det ordløse snakke fritt og tiden stopper opp, og med ett blir den ekte tiden til, og vi blir til mennesket igjen. Hellig tid som fortryller øyeblikkene i våre liv når små hvite fjær fra faller fra himmelen og retter vår oppmerksomhet mot en fornemmelse av at "det er noe mer enn meg som prøver å fortelle noe om det å bli til og være i verden". 

"This power of the heart is what is specifically designated by the word "himma", a word whose content is perphaps best suggested by the Greek word enthymesis, which signifies the act of meditating, conceving, imagining, projecting, ardently desiring - in other words, of having something present in the thymos, which is a vital force, soul, heart, intention, thought, desire...". side 8, James Hillman, The thought of the heart and the soul of the word.

Please follow and like us: