Én Hellig plass

Engelens subtile grep, som frigjorde seg i vesenets innerste kom til uttrykk gjennom Personen. Det var ikke mulig for personens intellekt å holde intensiteten. Uttrykket som ble uttrykt, som innså i samme øyeblikk, at det var berøringen i seg selv som levendegjorde alt, og fikk personen til å akseptere at den viljen Han innehar ikke kan virke, i en passe proporsjonal relasjon til det intellektet ikke kunne gripe øyeblikkelig. Intensiteten tilsa at det måtte bli ut-pustet for å gi plass til det som lå i hjertet av sjelens avslørende og lettende lys, som kunne lande i en dimensjon som kunne åpne for tilstedeværelse med medfølelse i gjensidighet. Engelen som var der, smilte da den fikk tilgang til Personen og dermed deltok, tok bolig i, utfoldelsen av væren som førte personen og Personen nærmere hverandre, akkurat som engelen, når den lånte sitt varme hjerte, som rommet og ble til, gjennom nærheten til den ekte tiden som alltid kunne høres, bak alle de bokstavelige meningene som aldri kunne bli fyldige nok til å bli vakre. Det som ble bønnhørt gjennom berøringen var kontakten, som var stillhetens mystiske led-saging som Selv-verdeningen. I denne handlingen kom den tidløse væren, eksistensen som var langt utenfor begripelsen til intellektet, i all sin nærhet, i sin merkelighet, som gjorde at alt landet der det alltid umerkelig hadde gjort. I tilliten til virkelighetens innerste formløse ånd kunne personen, gjennom Personingen komme til en “riktig” relasjon med verden, og gi ubetingethet som gave til potensialet til alle vesener som undret seg over det som ikke kunne sees, men som i noen situasjoner, opptrådde som “noe”. Et fenomen som var der og samlet de personene som var til stedet, gjennom en forening av Personigen. Slik at plassen ble etablert som én hellig plass. Ingen kunne uttalte det, uten at varsomheten som stillheten snakke til og fra vekket kraften til intellektets noen ganger øredøvende og upassende ord, med gode intensjoner vel og merke, men dette kunne også gjøre foreningen og samlingen ustø og virvle opp en separerende dynamisk urytmisk dialog som i verste fall kunne skremme bort englene og dermed gjøre intellektets, i noen tilfeller, “skjulte” ønske om å dominere, og svikte englenes kjærlighet.

De ble ikke borte, men øynene de så gjennom, så bare overflater og dermed gjorde verden om til separerte objekter som var døde. Det oppstod et gap mellom Selvet og virkeligheten som sakket ned Selv-verdeningen og muliggjorde mørket, som var en naturlig del av engelens lys, til å melde sin adkomst. I sin essens kunne ikke det menneskelige begrepet av svik berøre englene, men personen drev seg selv vekk fra Personingen og Selv-verdeningen som næret skapelsen og dette noe som skaper.

Før det igjen gjenoppstod og gjorde seg kjent og fordi det alene kunne ikke bli til, men lenget etter å bli utfoldet som seg selv slik at alt det usagte gav en dypfølt mening i all sin ubetingethet, og være et vitne som i fortrolighet laget plass til formen som ble formet, som gjennom Personingen laget personen som ble til fra øyeblikk til øyeblikk, og dermed, med engelens hjelp kunne finne hjem til akkurat der den var, midt i det tidløse som hadde kalt på personen en stund i det stille.

Hjemmingen var sirklet inn, fullendt og igjen blitt husket. Hjertet hvilte i seg selv, fylt opp av en saft som smakte nyhøstet, frisk og sterk, med passende mengde søthet.

“In his (Henry Corbin) mystic vision, the supreme act of the creative Imagination is a prayer, and the supreme value is the inner Temple in each of us, as both Sanctuary and Gate”, side 26, fra Tom Cheethams bok, “Imaginal Love”.